Rikslønnsnemnda behandler tvister om hva som skal bli innholdet i en tariffavtale når partene ikke blir enige.
Rikslønnsnemnda er en fast voldgiftsnemnd som oppnevnes av Regjeringen med hjemmel i lønnsnemndloven og tjenestetvistloven.
Hvis partene i en arbeidstvist ønsker at Rikslønnsnemnda skal løse den, kalles det frivillig lønnsnemnd.
Fra den første lønnsnemndloven ble vedtatt i 1952 er det gjennomført ca 70 frivillige lønnsnemnder i kommunal, statlig og privat sektor.
Tvungen lønnsnemnd i en arbeidstvist vedtas av Stortinget ved lov, eller av Regjeringen ved provisorisk anordning.
Fra den første lønnsnemndloven ble vedtatt i 1952 har ca 170 arbeidskonflikter endt med tvungen lønnsnemnd.
Når en arbeidstakerorganisasjon og en arbeidsgiver/arbeidsgiverorganisasjon er uenige om hva som skal bli innholdet i en ny eller endret tariffavtale, kalles det en interessetvist. Slike tvister oppstår typisk når tariffavtalene reforhandles, ved mellomoppgjør og hovedoppgjør.
Partene kan iverksette arbeidsstans ved å streike, eller nekte de ansatte å gå på jobb (lockout) for å forsøke å komme til enighet. Planer om dette skal meldes til Riksmekleren etter reglene i arbeidstvistloven. Riksmekleren forsøker å få partene med på et rimelig forlik. Hvis meklingen ikke fører frem, kan partene selv bringe saken til Rikslønnsnemnda.
Hvis en streik eller lockout kan medføre fare for liv og helse eller sikkerhet, eller medfører andre alvorlige samfunnsmessige konsekvenser, kan Regjeringen gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Regjeringen ber da partene gjenoppta arbeidet inntil Rikslønnsnemnda har avgjort saken.